Solen henger lavt over hagen til juridisk fakultet i Oslo. Rundt oss summer byen, men inne i gårdsrommet er det stille. På en benk sitter to av norsk journalistikks mest markante stemmer side om side; Nina Owing (67) og Yama Wolasmal (43).

For snart 20 år siden var Nina Owing passasjer i drosjen til en ung mann som bar på en hemmelig drøm. Han ville bli journalist, men visste ikke hvordan.

Den unge mannen var Yama. Nå sitter de her, som kolleger og venner i landets største nyhetsredaksjon.

– Lite visste hun at jeg satt inne med en million spørsmål, ler Yama.

– Jeg var alltid beskjeden når jeg hadde kjendiser i baksetet, men Nina var en annen historie. Jeg bombarderte henne med spørsmål. Hun kunne valgt å avfeie meg, men svarte i stedet varmt og konstruktivt. Det glemmer jeg aldri.

Nina smiler ved siden av ham.

– Det verste er at da du fortalte meg om den drosjeturen etter at du hadde begynt i NRK, fikk jeg helt panikk. Jeg tenkte: «Å nei, jeg var sikkert hun sure.» Men heldigvis husket du meg bedre enn jeg husket meg selv.

Fra drosjesjåfør til Dagsrevyen

Det er gått snart to tiår siden den drosjeturen i Oslo. På den tiden var Nina allerede et kjent ansikt i Dagsrevyen. For Yama skulle det ta mer enn ti år før han ble fast anker i NRK.

– Jeg begynte i Dagsrevyen i 2017. De første fem ukene gikk jeg rundt med skuldrene oppunder ørene. Jeg visste ikke hva jeg kunne tillate meg, hva som var lov. Så tok Nina meg inn på et møterom og sa: «Gjør det du pleier å gjøre. Det er derfor du er her.» Den samtalen løsnet alt.

– Yama er en av de mest lærevillige jeg har møtt, skyter Nina inn.

– Han er skarp, rask til å se helheten og til å finne balansen mellom fakta og formidling. Og han har integriteten i behold. Han driver ikke kampanjer, han er journalist.

Les også: – Det er ikke lett å skille jobb og privatliv

I Erik Byes ånd

Nylig ble Wolasmal tildelt Erik Byes minnepris for sine utenriksreportasjer i konfliktfylte områder.

– Det var ekstremt rørende å ta imot prisen fra familien. Jeg møtte datteren hans, Anne, som sa noen varme ord. Jeg fikk aldri oppleve Erik selv, men han var «mister utenriks» lenge før NRK hadde en egen utenriksavdeling. Felles for oss er kanskje fokuset på mennesket. Bak hvert tall i en konflikt skjuler det seg en skjebne, en familie og en historie. Det prøver jeg å huske på.

– Det er nettopp det som gjør deg så viktig i dag, sier Nina og sikter til Yamas dekning av krigen i Gaza. 

– Konflikten du dekker nå, er en av de vanskeligste norske journalister står i. Det skal så lite til før man får begge sider på nakken. Men du står i det, og du får det til.

Fortrolige samtaler

De to journalistene har utviklet et godt vennskap opp gjennom årene.

– Jeg har spart mye på psykologregninger takket være Nina, ler Yama og forklarer:

– Vi kunne gå inn på et lite kontor rett ved desken, ventilere litt, og så var det ferdig.

– Det går begge veier. Vi kan snakke helt ufiltrert sammen. Det er blind tillit, og det er sjeldent i en redaksjon, utdyper Nina.

Begge har dekket nyhetshendelser som har satt dype spor. Nina Owing nevner 11. september 2001 som en dag på jobb hun aldri glemmer. For Yama var det terroren 22. juli 2011, og senere krigen som rammet Beirut, byen der han bor med familien.

– Da er det vanskelig å være nøytral, sier han stille.

– Vanligvis drar vi ut til konflikt og kommer hjem til trygghet. Men da konflikten kom til Beirut, ble alt annerledes. Barna mine gikk på skole der. Det ble veldig personlig.

Samtidig understreker begge at journalistisk nøytralitet handler om å gjenspeile virkeligheten, ikke å fordele taletid likt.

Les også: – Den største vi har sett

Endret journalistikk

Når samtalen dreier inn på hvordan journalistikken har endret seg, blir kontrastene tydelige.

– Da jeg startet, satt vi med skrivemaskin og slo opp i papir- leksikon, husker Nina.

– Alt tok lengre tid, men vi hadde også bedre tid til å dobbeltsjekke. I dag er alt direkte.

– Men Nina er fortsatt alltid på ballen, deler Yama og ser på kollegaen sin. 

– Hun har en unik evne til å fange opp strømninger og si: «Hei, hvorfor dekker vi ikke countryfestivaler? Eller gospelmøter?» Hun minner oss om å se utover vår egen gryte. Det inspirerer meg enormt.

Alternative yrker

Når de blir spurt hva de ville gjort om de ikke var journalister, tenker Yama seg kort om.

– Jeg hadde nok vært baker eller håndverker. Å pusse opp, male, bygge – det er ren terapi for meg. Jeg elsker fysisk arbeid, men det hadde vært vanskelig å leve av det, sier han med et smil.

Nina nikker gjenkjennende.

– Jeg også elsker å pusse opp og male, det gir meg en mindfulness-følelse. Men jeg tror ikke jeg kunne jobbet med det til daglig. Da hadde jeg nok heller blitt advokat. Det handler om rettferdighet, om å se begge sider og argumentere godt. Det er egentlig ikke så ulikt journalistikken.

Neste generasjon

Til unge som drømmer om å bli journalister, har de to noen råd:

– Ha engasjement, poengterer Yama uten å nøle.

– Ikke vær redd for å tenke nytt og utfordre oss som har vært her lenge. Ikke la ideene dine kokes bort bare fordi noen sier: «Sånn gjør vi det ikke her», utdyper Nina.

– Og snakk så folk forstår, legger Yama til.

– Ikke bruk språk som fremmedgjør. Hvis en 16-åring ikke henger med, har du ikke gjort jobben din, mener han.

Vil alltid være et forbilde

Journalistene kan se tilbake på mange høydepunkter fra karrieren. Særlig én felles dag på jobb gjorde inntrykk.

– «Dagsrevyen» 60 år er en sending jeg aldri glemmer. Å stå der sammen med Yama, Ingrid og Atle, det var spesielt, sier Nina.

Yama nikker. Når han får spørsmål om sin første store sak, kommer svaret raskt. 

– Det var brannen i Lærdal. Jeg visste ikke engang hvor Lærdal var da jeg ble sendt på luften. Jeg måtte google det på vei inn i studio.

De ler. To journalister med ulik vei inn i yrket, men med samme oppdrag: å fortelle historiene slik at folk forstår.

– For meg vil Nina alltid være et forbilde. Ikke bare for journalistikken, men for måten hun har holdt seg relevant, skarp og ekte på gjennom alle disse årene, sier Yama.

– Og for meg er det en ære å se hvor langt du har kommet, svarer kollega Nina.

nrk underholdning yama wolasmal nina owing kjendis dagsrevyen

Morens ord før hun døde, har satt seg. Nå prøver Vår Staude å leve etter dem

Programleder Vår Staude trenger ikke spill og skjulte allianser for å kjenne pulsen stige. Det holder med fjell, natur og familien som turkamerat.

STERK OG TAKKNEMLIG: 59-åringen føler seg sterkere enn noen gang – og er mer eventyrlysten enn de fleste.Haakon Lundkvist

Hege E. Tørresdal

Publisert 01.01.2026 – 09:15 Sist oppdatert 02.01.2026 – 14:56

Det satt langt inne for Vår Staude (59) å si ja til et nytt realityprosjekt. Hun elsker jobben i «God morgen Norge», og har aldri hatt ambisjoner om å bli en deltager som sirkulerer fra program til program. 

Men da TV 2 kom tilbake med akkurat den typen utfordring hun hadde bedt om, ble valget plutselig vanskeligere enn hun hadde sett for seg.

javascript:void(0)

Angret umiddelbart

– Jeg hadde sagt nei til mye, som både «Spillet» og «Forræder», som virker skummelt og ikke noe for meg. Men så var det mye push fra castingfyren, og til slutt ble jeg nesten redd for å virke vrang, ler hun.

– «Men hvis du har et turprogram, kan jeg godt være med», svarte Vår ham.

For henne er det naturen som frister, ikke spill og skjulte agendaer. Det tok bare fem sekunder før telefonen ringte igjen: Hva med «Vokteren»?

– Jeg elsker å være ute. Jeg elsker fjell, tunge sekker, å bruke kroppen. Så jeg sa ja – og angret litt umiddelbart. Men så fikk jeg fri fra jobben, og da kjente jeg at det kanskje kunne være godt å få litt luft under vingene og gjøre noe annet enn «God morgen Norge».

Hun rådførte seg med Desta Marie Beeder, som hadde deltatt tidligere, og fikk klare råd: Spill hardt. Ligg lavt. Og kos deg. Vår ler.

– Det var planen. Men så ble vi så gode venner i laget vårt at hele strategien raste. Når alle er skikkelig fine folk, glemmer du hvor brutalt spillet egentlig er.

Bygget av fjell og friluft

For Vår handler det aller meste om naturen.

– Å få være ute i naturen, betyr alt for meg. Det er jo virkelig det jeg elsker mest, nest etter familien. Å være ute, bruke kroppen og føle meg sterk og frisk.

Fjellet har fulgt henne siden ungdomsårene, og senere har det blitt et felles prosjekt for hele familien.

– Jeg og pappaen til mine to eldste barn, meldte oss på masse fjellklatrings- og brekurs da vi var 19 år. Vi ble skikkelig bitt av basillen. Da vi etter hvert fikk barn, puttet vi dem i bæremeis og gikk på tur uansett. Vi ville bygge de verdiene også hos barna. I dag ligger det i ryggmargen. Og nå er alle blitt akkurat så glade i fjellet som jeg hadde drømt om.

Familieturen som slo alt

Samtidig som «Vokteren»-opptakene minnet henne på at spill-TV ikke er hennes arena, minnet sommerens store familietur henne på hva som virkelig betyr noe, nemlig å bestige Kilimanjaro sammen som familie. 

– Jeg tenkte: Jeg skal til Afrika med familien. Det er min type fjellopplevelse. Og det ble det fineste vi har gjort sammen som familie, smiler Vår, som sto på toppen av det 5895 m høye fjellet sammen med døtrene Malin (28) og Anniken (26), sønnen Kasper (18) og samboeren Knut Holmann. 

– Det å få ta med barna sine på en ekspedisjon som det, over mange uker, og at vi alle tålte at det var både hardt og krevende. Vi var så i synk og elsket det. Da følte jeg at jeg hadde lykkes som mor, stråler Vår, og understreker lattermildt at de også liker å sitte i Palma med en Aperol i hånden.

Alt hun ønsker seg

Nå nærmer Vår seg en rund dag, men hun kjenner seg sterkere og seigere enn noen gang.

– Jeg føler meg ikke 60. Jeg er dritheldig. Jeg har verdens beste jobb, en fantastisk mann, tre helt rå barn. Alt jeg ønsker meg, har jeg egentlig allerede.

Morens ord før hun døde, har satt seg.

– Jeg spurte henne om det var noe hun angret på? Hun svarte at hun skulle bekymret seg litt mindre for oss barna, gått mer barbent og spist mer is. Det prøver jeg å leve etter.

Noen stor og formell feiring, blir det nok ikke. Men den runde dagen skal markeres. Og drømmen er enda et eventyr hun kan dele sammen med familien.

– Jeg drømmer om å gå over Grønland med hele familien. Det kan jeg jo ikke gjøre midt på sommeren, når jeg har bursdag. Så vi får se …