
Onsdag kveld ble Kaj Hake kjørt med syketransport fra Varberg sykehus til eldreboligen der han bor fast i Kungsbacka i Sverige. Kaj er rullestolbruker etter en ulykke for fem år siden og har sterkt nedsatt bevegelighet.
Ifølge sønnen Johan Hake har transporten alltid fulgt faren helt inn dørene tidligere. Denne gangen skjedde det motsatte.
– Det som skjer nå er at sjåføren bare setter av faren min utenfor. Pappa sier at han må inn dørene, men sjåføren drar og lar ham bli igjen i snøen, forteller han til Aftonbladet.
Kaj ble sittende ute fra klokken 21.45 – uten mulighet til å komme seg frem de få meterne til døren.

Snøen lavet ned. Kulden krøp inn i kroppen. Og batteriet på mobilen gikk tomt.
– Han bare satt og ventet på at noen skulle komme forbi og se ham, forteller Johan.
Det gjorde ingen. Først klokken 05.30 morgenen etter ble Kaj oppdaget – av personale som var på vei hjem fra nattskift.
Ambulanse ble tilkalt umiddelbart. Da hadde Kaj sittet ute i åtte timer. Kroppstemperaturen var nede i 33 grader, og han ble lagt inn på sykehus for overvåkning.
– Det er bare flaks at han hadde på seg en jakke. Vi er livredde for at han skal få lungebetennelse. Han er 80 år, sier sønnen.

Kaj hadde nylig hatt lungebetennelse, og stemmen er svak. Han hadde ikke klart å rope på hjelp.
Eldreboligen lette ikke etter Kaj fordi de trodde reisen var blitt avlyst på grunn av snøværet. Ifølge familien forsøkte personalet å få svar fra sykehuset, men uten klare beskjeder antok de at Kaj var blitt værende der over natten.
Johan understreker at han ikke legger skylden på eldreboligen.
– Det handler om en menneskes liv. Det er taxiselskapet jeg er rasende på.
Hendelsen etterforskes nå av Hallandstrafiken. Ifølge virksomhetsleder Daniel Bernhardt har sjåføren blitt midlertidig tatt ut av tjeneste.
– Uansett hva som er sagt, har sjåføren brutt i sitt skjønn. Det er sent, mørkt og snøstorm. Man skal forsikre seg om at en eldre mann faktisk kommer seg i trygghet.
Hallandstrafiken sier de nå vurderer tiltak for å forhindre at noe lignende skjer igjen.
Da Johan snakket med faren på sykehuset, var det én følelse som gikk igjen.
– Han var ikke redd. Han var hjelpeløs.
Saken har rystet mange – og reiser alvorlige spørsmål om ansvar, rutiner og menneskelig vurdering i møte med de mest sårbare blant oss.
